På tur til Nord Thailand

 

Jeg fikk i oppdrag å skrive litt om turen til Nord Thailand for Kvarten, som er Sjømannskirkens publikasjon her i Singapore. Vi var fire stykker som ble enige om hva som skulle med og jeg skrev et innlegg etter at vi kom hjem. Kvarten er enda ikke kommet ut så dere som leser dette får se det før oss her nede ;-)


Den siste uka i februar dro en gjeng med damer fra Tirsdagsforum på tur til Chiang Rai som ligger nord i Thailand, på 600 meters høyde. Vi skulle besøke et barnehjem/skolehjem som vi er med å gi støtte til og vi skulle på sightseeing i området. Vi skulle besøke en landsby med fjellfolk fra ulike stammer, vi skulle på båttur på Mekongelven i området ”Det Gylne Triangel”, til grensebyen mot Myanmar og vi skulle besøke Doi Tung, som er Kongemorens ”hytte”, med storslagen blomsterpark, oppe i fjellene. Det var mange flotte opplevelser, men besøkene på de ulike avdelingene av barnehjemmet var uten tvil det som gjorde mest inntrykk på oss.

Barnehjemmet
BaanChivitMai kan oversettes med et hjem for et nytt liv, og er navnet på en hjelpestiftelse som driver slumarbeide i Bankok samt tre skolehjem, et Aids-hjem og et bakeri i ChiangRai- området nord i Thailand. Det hele ble startet av Eva Olofsson i 1989. Evas intensjon og ide’ føres nå videre av ekteparet Madeleine og Inge Ekelyck. De kom inn i arbeidet i 2005 og driver dette ved siden av sine vanlige jobber og egen familie i Sverige. Deres oppgave er å skaffe penger til driften av hjemmene som er 100% avhengige av donasjoner og gaver fra enkeltpersoner, firma og organisasjoner. Vi visste fra før at norske studenter i Australia har gjort og gjør en fabelaktig innsats med å samle inn penger til nettopp denne stiftelsen og det var ekstra artig å kunne snakke med en av de som har gjort en kjempeinnsats med dette i Australia. Han var tilfeldigvis på barnehjemmet da vi var der.
Vi hadde med klær, leiker og skolesaker, både ting samlet inn på Sjømannskirken og ting enkelte hadde med privat, så det ble en liten julekveld da vi kom med våre bager og poser. Likevel, det som brøt isen i møtet med barna støtter reklamen- Det enkle er ofte det beste- mange poser med ballonger som ble blåst opp. Dermed var kontakten der via en blå ballong!

BaanChivitMai har reddet flere hundre barn og unge fra prostitusjon og dophandel. Folket i fjelllandsbyene er så fattige at vi nok ikke helt kan forstå det, de har oftest ikke fødelsattest og dermed eksisterer de rett og slett ikke offisielt for myndighetene i Thailand. Foreldrene ser, noen ganger, ingen annen utvei enn å selge barna, eller foreldrene er døde og slektninger kan ikke forsørge flere enn de allerede har. Barna blir lovet jobb i en av storbyene og at de skal sende penger hjem, men det er som prostituerte de skal jobbe! I tillegg kidnappes barn for å sikre påfyll til sexindustrien. At 7 av 10 besøkende til Thailand er sexturister er nesten ubegripelig for oss, men det viser at arbeidet som stiftelsen driver et er utrolig viktig. På barnehjemmet får utsatte barn og unge et sted å bo, trygghet og mulighet til skolegang, og dermed en sjanse til å skaffe seg jobb og også etter hvert de offisielle papirene som de trenger for å skaffe seg en fremtid.
Den største virksomheten er skolehjemmet HuaDoi, som vi besøkte flere ganger. Stiftelsen eier tomt og hus og her bor ca 120 barn fra 6-18 år. De går i grunnskole og videregående skole eller de får voksenopplæring samtidig som de lærer seg et håndtverk via de håndtverksporduktene som produseres på skolehjemmet. Det er et bestyrerpar som har ansvaret for driften og de som bor på barnehjemmet. Ungene bor stort sett to på hvert rom og har sine plikter både ute og inne. Det som var veldig tydelig å se var at alle som bor der har en veldig positiv måte å være sammen på, de tok godt vare på hverandre og det var en veldig fredelig atmosfære der.

Representanter fra BaanChivitMai driver også med informasjon om aids i fjell-landsbyene der barna kommer fra og det er et eget aids-hjem, Eden, i tilknytning til HuaDoi. Her bor 16 HIVsmittede barn som får behandling for sin sykdom, men ellers lever, fungerer og går de på skole på lik linje med de andre barna på hjemmet. De som jobbet der kunne fortelle at ingen barn hadde utviklet aids de siste fem årene, dette pga tett oppfølging og riktige medisiner.
Litt nord for byen ligger en annen avdeling, MaeChan, som vi også besøkte. Her bor det 28 barn fra 8-16 år; de fleste fra avsidesliggende landsbyer. Her er husene nybygde i 2006 og de ligger på egeneid tomt. Denne avdelingen er finansiert av det norskeide firmaet Eitzen Foundation. Bestyreren her er en tidligere elev ved skolehjemmet. Siden han opprinnelig er fra fjellene kjenner han forholdene veldig godt og han gjør en fantastisk jobb sammen med sin lille familie.
Midt i ChiangRai ligger Bakeriet som produserer brød og kaker på skandinavisk vis, men de serverer også lunsjretter der, og thailandsk mat for lukkede selskap. Noen jenter har hatt praksisplass på ”Scandinavian Bakery” i Laos og to jenter fra skolehjemmet bodde et år i Sverige og fikk da opplæring i baker-yrket. Disse jentene har siden lært opp andre og bakeriet går nå med overskudd og bringer midler til driften av skolehjemmet. Vi hadde to middager og en lunsj, pluss flere kaffebesøk på bakeriet og kan virkelig anbefale dette stedet hvis du er i ChiangRai!
Skolehjemmet har et eget keramikkverksted og her er alt av kopper,skåler, vaser og andre nytteting som de trenger produsert. Keramikkverkstedet har også produsert alt nødvendig til bakeriet og har ting til salg til turister. På barnehjemmet lager de også tøyblomster, de broderer på vesker og punger og de lager kort av egenprodusert papir med tøyblomster på. Nå er de i planleggingsfasen for å starte opp med praktisk undervisning innen frisørfaget og mopedreparatør-faget- for de som ikke går videre på skole, men er mer praktisk interessert.

Sightseeing
Besøk hos Stammefolkene i Bann Yapa. - Etter å ha vært på barnehjemmet den første dagen, dro vi dagen etter på busstur til landsbyen Bann Yapa, hvor kvinnene kommer fra landsbyer hvor de i flere hundre år har gått med messingringer rundt halsen,-”Sjiraffkvinnene”. Ringene, som kan veie opp til 13-15 kilo, fører til at skuldrene presses nedover og halsen virker lengre. Ringene kan fjernes eller byttes ut, men de er stolte av denne utsmykkingen og bærer dem gjerne. Småjentene starter med noen ringer allerede i 4-års alderen. I tillegg til halsringene har kvinnene tilsvarende ringer oppover leggene og tett med armbånd oppover begge armene. Alle disse ringene gjør at kvinnene har vansker både med å spise og drikke og de har en spesiell talemåte samt vaggende gange. I tillegg må de være veldig forsiktige med de bevegelsene de tar hvis de tar ringene av. Vi så ingen menn i denne landsbyen, men det ble sagt at de var på jobb på løkplantasjer i nærheten.
I dette landsbyområdet var det også andre stammer, Akha, Lahu, Palong og Yao, både fra Laos, Myanmar og Thailand. Stammefolket er opprinnelig flyktninger og har dermed ingen rettigheter når de kommer til Thailand og barna får ikke gå på offentlig skole. I BannYapa var det skoletilbud til de yngste, men det så ikke ut til at alle benyttet seg av dette. Dette folket produserer de nydeligste håndarbeider og annet håndverk som de selger til turister. Dermed er turister som oss med på å opprettholde deres livsgrunnlag og de som bor i de enkle landsbyene vi så har det faktisk veldig mye bedre enn de som bor i fjellene og ikke har turister til å legge igjen penger.

Det Gyldne Triangel. - Vi dro videre til Mae Sai, som er den nordligste byen i Thailand og videre til det Gyldne Triangel, og Sop Ruak. Det sistnevnte er triangelets selvutnevnte knutepunkt der Thailand, Myanmar og Laos møtes ved Mekongelven. Fra 1971 var det Gyldne Triangel synonymt med opium, penger og lovløshet. Dette var lenge det største opiumsområdet i verden, men takket være FN`s antinarkotikabyrå og tidligere statsminister Thaksin i Thailand er dette endret i dag. Thaksin erklærte ”ondskapens krig” i 2003, så nå er det meste av opiumsplantene erstattet av nyttevekster. En liten båttur på Mekongelven førte oss over til ei øy som hører til Laos. Her var det lagt opp til turisthandel, og vi kunne sende kort derfra, så noen hjemme kan vente seg kort fra Laos utpå sommeren! Selv om det meste av opiumsalget er slutt flyter det fortsatt penger i området Det Gyldne Triangel, for både Myanmar og Laos har bygd store kasinoer ved Mekongelven her.

Som en følge av turen har vi nå, på Tirsdagsforum, besluttet at inntektene av loddsalget vårt skal gå til barnehjemmet, det er en helt naturlig konsekvens av denne turen. Dette vil gå til vanlige driftsutgifter, eller der de føler at pengene trengs mest. I tillegg vil det jo bli gitt støtte i forbindelse med neste års tur. For de som er ute etter en spesiell opplevelse vil vi absolutt anbefale turen til Nord-Thailand med Sjømannskirken!